Tanker om økonomiproblemene i USA og EU

Friday, 15. July 2011

Avisene skriver nå nesten daglig om økonomiproblemene i USA og EU. Skal vi tro de mest ekstreme overskriftene så er verden på kanten av en økonomisk kolaps.

Hvordan det skjedde

De økonomiske problemene i verden i dag er et resultat av personer, firmaer og land som  låner mer enn de har råd til. Man kan skylde på enkelthendelser som privatisering av sentralbanken i USA og utlån av mer penger enn bankene har, men alt dette kan spores tilbake til skjevfordeling og lån. Vi snakker rett og slett om et globalt overforbruk av penger.

Men hvordan kan det skje? Vi kan jo ikke kjøpe mer arbeidskraft eller produkter enn det som eksisterer? Nei, det som har skjedd er at store deler av pengene har havnet hos noen få og ikke lenger er i omløp. Istedenfor så bruker de som egentlig har bruk for pengene lån for å dekke opp for mangelen. Resultatet er et økt økonomisk skille mellom fattig og rik.

Problemet med lån

Lån er i de fleste tilfeller et dårlig produkt for lånetaker. Man Bruker penger man ikke har, og betaler for muligheten til å gjøre dette med mer penger. De eneste tilfellene hvor lån lønner seg er hvor man forventer å ha større verdier senere slik at man kan betale tilbake lånet. Et godt eksempel er boliglån, hvor man sitter igjen med en håndfast verdi når lånet er nedbetalt.

Problemene oppstår når man tar opp lån til å finansiere forbruk istedenfor oppbygging av verdier. I global sammenheng er dette for eksempel når et land tar opp lån for å finansiere sosiale tjenester istedenfor å bruke pengene på ett engangsprosjekt som kutter kostnader på neste års budsjett.

Sunn fornuft sier at man ikke skal ta opp lån med mindre man har klare planer og intensjoner om å betale lånet tilbake til en bestemt tid. De landene som nå er i finanstrøbbel har ikke fulgt dette rådet. De har heller ikke brydd seg om å ta tak i problemene på ett tidspunkt hvor det ville vært relativt enkelt å rydde opp i sakene.

Istedenfor å ta tak i lånene har politikere i årevis tatt opp mer lån for å betale lånet og for å kjøpe tjenester til folket for å bli gjenvalgt. Nedbetaling av lån har alltid kunne vente til neste regjerning.

Det hele minner litt om en forvokst episode av luksusfellen.

Mulige løsninger

For å rette opp i problemene så må man ta harde grep. Som vi har sett i Hellas så er ikke dette så enkelt som man kanskje tror. Man må gjøre kraftige grep for å snu båten i riktig retning, helst uten å la det gå for mye ut over folk flest. Det første man må gjøre er å kutte utgifter. Tjenester som ikke er nødvendige må bort. Overforbruk må reduseres. Skatter må økes.

Hvordan kan man gjøre dette uten at det går ut over folk flest og økonomien til private selskaper? Mine forslag er som følger:

Det vanligste argumentet mot å skattelegge de rike er at man hindrer investeringer i private bedrifter. Dette er bare tull. Hvis man har en høy formueskatt vil rike mennesker oppfordres til å investere pengene sine istedenfor å la de stå i banken og bli skattlagt. La de som sitter på mer penger enn de noen gang vil ha bruk for betale tilbake til fellesskapet som har gitt de muligheten til å skaffe formuen i første omgang. Få pengene i omløp, enten vi skatter eller via insentiver til å investere de.

  • Reduser midler til militæret

Dette gjelder spesielt USA, men også andre land. Militæret skal være et forsvar i nødstilfelle. Med dagens situasjon hvor vi har FN og NATO kan de fleste land nedbemanne i militæret. Dette reduserer utgifter og frigir arbeidskraft. I Norge har vi over lengre tid gradvis nedbemannet i militæret, og vi har ikke blitt invadert av den grunn.

Det fins nok flinke folk som ikke krever flere titalls millioner i lønn. Sett ned lønnen til ledere og bruk litt ekstra ressurser på å finne flinke folk, gjerne i egne rekker og nyutdannede.

  • Reduser unødvendig innvandring

Innvandring koster penger. Reduser det til man har stabilisert økonomien og nedbetalt gjelden. Hvordan dette kan gjøres på en effektiv og etisk måte tenker jeg å skrive mer om senere. Noen punkter er å automatisk sende ut de som gjør noe straffbart og å ha unntak for høyt utdannede som kan språket.

  • Lag en frivillig heving av pensjonsalderen (og øk den faste pensjonsalderen gradvis proposjonelt med forventet levealder)

Jeg blir sint hver gang jeg leser om en eldre person som er flink i jobben sin som blir tvingt til å gå av med pensjon. La folk jobbe så lenge de vil og så lenge bedriften vil ha de. Staten bør kunne subsidiere lønnen med opp til statlig pensjonssum for personer som ønsker å jobbe. Det er den helhetlige økonomien i landet som teller.

  • Stimuler oppretting av nye arbeidsplasser

Hvis en ny arbeidsplass koster mindre å opprette enn skatten man vil tjene inn i de neste årene så er det verdt det.

  • Finn skatte- og velferdssnyltere

Hvis man finner nok av de vil man også skremme folk bort fra å prøve seg etter hvert. Noen vil det alltid være, men i de fleste land vil det nok lønne seg å ta flest mulig.

  • Skatt på overskudd i bedrifter

Bedrifter som går med en hvis prosent overskudd bør også bidra til fellesskapet som lar dem eksistere.

  • Effektivisere statlige organer

Det er alt for mange statlige byråkratier som koster staten mye mer enn nødvendig. Staten bør ikke være redde for å automatisere noens jobb. De kan alltids gjøre noe annet nyttig for samfunnet. En mulighet er å opprette en effektiviseringsgruppe som ser på alle statlige organer etter tur og har myndighet til å endre rutinger og foreta budsjettkutt. Teknologier som videokonferanse, automatisert saksflyt og digital arkivering kan gi millionbesparelser.

  • Slutte å selge ut profitable statlige selskaper
  • Normaliser dyre tjenester til samme nivå som andre land
  • Regulere private selskaper som leverer sosiale tjenester på vegne av staten (privat helsevesen o.l.) med tanke på den totale samfunnskostnaden

På ett eller annet tidspunkt må landene ta ett oppgjør med gjelden sin, og det lønner seg å gjøre det så fort som mulig. Partier som er redd for å miste stemmer ved å kutte kostnader bør opplyse folket om konsekvensene ved å ikke gjøre det.

Kutte kostnader i offentlig IKT

Tuesday, 26. October 2010

I USA har nylig “the Technology CEO Council” gitt ut en rapport med tittelen “One Trillion Reasons” om hvordan USA kan spare 1000 mrd dollar over 10 år på IKT innsparinger i det offentlige. Det tilsvarer ca det dobbelte av det norske oljefondet. Michael Dell mener rapporten inneholder enkle, testede metoder som samtidig gir økt produktivitet.

Rapporten nevner blandt andre ting sentralisering av servere, virtualisering og samordning av offentlig programvare (f.eks. lønnsystemer o.l.).

Da kan man jo spørre seg: Kan vi i Norge gjøre det også? Mine erfaringer med det offentlige gir et klart “tja“.

La meg forklare nærmere hva jeg mener. Ja, klart kan vi spare mye i IKT kostnader på å gjøre slike innsparinger. Alle de syv punktene nevnt i rapporten kan gjennomføres til en viss grad i norsk offentlig sektor. Men man kan ikke bare hoppe i det sånn uten videre å satse på at det går bra.

Advarsler basert på erfaring

Forarbeid koster, så gjør det riktig

Forprosjekter er en skummel sak. Her kan man gjøre alle tenkelige feil. For mye, for lite, feil fokus, for lite testing, feil testing, osv. osv. Et godt forprosjekt er begrenset til et spesifikt område som skal testes. Man må ha veldig klare rammer for hva prosjektet dekker. Man må ha et klart definert mål. Begrensningene er viktige for at prosjektet ikke skal pågå til evig tid og spore helt av.

I testfasen er det viktig at man tester i et system som ligner mest mulig på produksjonsmiljøet. Gjerne en hel virtuell kopi av produksjonsmiljøet om mulig. Man bør også teste flere muligheter, slik at man ser hva som fungerer best i praksis. Sluttbrukere bør inn tidlig for å gi tilbakemeldinger på fordeler og mangler.

Jeg kunne egentlig skrevet om dette i timesvis, men jeg skal begrense meg til dette. Dere forstår tegninga. En god prosjektleder er helt nødvendig i så store og viktige prosjekter som det er snakk om her.

Ha fokus på sluttbrukeren

Alt for mange ganger forsøker man å gjøre endringer og/eller innsparinger uten å tenke på sluttbrukeren. Når alt kommer til alt så er IKT et verktøy for sluttbrukeren, og man må derfor aldre miste fokus fra dette. Man skal ikke skifte programvare fordi man får en fancy ny funksjon man aldri kommer til å bruke, og man oppgraderer ikke grensesnittet for å gjøre det mer fancy. Dette er også en egen bloggpost som jeg kommer til å skrive, så jeg lar det være med dette.

Sentralisering skaper sårbarhet

Dette har jeg i min relativt korte karriere sett flere ganger allerede. Man sentraliserer for å spare penger, men sluttresultatet er at sluttbrukeren får flere og oftere problemer. Da hjelper det ikke at det er færre servere å administrere for IKT avdelingen når det er arbeidet sluttbrukeren gjør som faktisk teller for organisasjonen. Når penn og papir er mer effektivt enn digital arkivering så er det noe galt.

Derfor er det viktig at man har gode feilsøkingsrutiner, kort responstid og ekstremt god redundans. Ett sentralisert system for flere tusen brukere må være nede svært skjeldent, og må da opp igjen på få minutter. Her er rutiner og kort vei fra sluttbruker til driftsteamet svært viktig.

Mine erfaringer og tanker om hva som virker best

Virtualiser først, sentralisere senere

Å virtualisere servere er ikke det vanskeligste i verden. Mange har kompetanse på dette, og relativt lite kan gå galt. Og hvis det skulle gjøre det, så kan man alltid rulle tilbake til den fysiske serveren på kort tid. På denne måten kan man ta den tiden man trenger helt til så mye som mulig er virtualisert. Først da bør man tenke på å sentralisere. Siden virtuelle servere er enkle å flytte betyr det da også at man enkelt kan rulle tilbake hvis det skulle oppstå uforutsette problemer. Og det bringer meg til neste punkt:

Det er ingen skam å snu

Hvis et system eller et prosjekt ikke fungerer som det skal, ikke vær redd for å snu. Det er alt for mange prosjekter som har kjørt firma konkurs fordi det har blitt prestisjeprosjekter i ledelsen når det burde vært kastet ut for lenge siden. Dette gjelder også i det offentlige. Nye systemer blir dyttet inn i drift selv om alle varsellamper blinker og hyler, og først når brukerne står med høygaffler utenfor døra velger man å snu. Da er det gjerne så sent at snuopperasjonen koster like mye som prosjektet gjorde i seg selv.

Et mye bedre alternativt er å stoppe eller snu i tide, finne ut hva som gikk galt og hvorfor, og finne en løsning. Kanskje er løsningen å bytte leverandør, kanskje er løsningen å beholde den gamle løsningen. Det viktigste er at man ikke dytter inn noe nytt bare fordi man har sagt at man skal gjøre det. Da får man heller ta på seg skylda for en fiasko og gi beskjeden om at prosjektet er utsatt og hvorfor.

Ha fokus på sluttbruker

Ja, jeg har sagt det før, men det kan ikke sies for ofte. IKT er ett verktøy for sluttbrukerne som gjør de egentlige oppgavene til organisasjonen. Derfor må man ha fokus på hva de har behov for, og hvordan man kan hjelpe de å få gjort jobben sin best mulig.

Disclaimer
Ikke alt som er nevnt her er erfaringer fra noen av mine arbeidsgivere. Mye er informasjon som jeg har lest og studert fra andre organisasjoner og bedrifter, og noe er fiktive situasjoner.